Berserk

Noen detaljer før reviewen: Ja... jeg er en fraud... jeg har ikke sett serien. Dette er en review for de første to Arc'sa i Berserk Mangaen (men serien dekker det samme). Og en liten teknisk detalje er at jeg skriver fra Letterboxd.com, så jeg kan ikke legge noe i bold eller kursiv. Leses best med Starless av King Crimson spillende i bakgrunnen. ------------------------------------------------------ Fra første side av Berserk, fra den mørke, bloddryppende Black Swordsman Arc’en, vet vi at noe ulmende ligger under. Vi vet at Guts og Griffith ender som fiender. Vi vet at båndet deres ikke skal vare. Kanskje vet vi til og med om Eklipsen før vi begynner. Likevel, når vi trer inn i Golden Age, er det som å gå frivillig inn i et brennende hus: vi ser flammene i enden av gangen, men vi kan ikke la være å gå lenger inn. Tematene som driver denne historien er like universelle som de er smertefulle: gjensidig avhengighet, forbestemt skjebne, den menneskelige tilstanden, og søken etter eksistensiell mening. I kjernen er det en historie om mennesker som løfter hverandre opp, men også river hverandre ned, bundet sammen av drømmer og destruktive behov. Griffith er i sentrum for dette. Han er en av de mest fascinerende og urovekkende karakterene i fiksjon, og samtidig en av de mest sjarmerende. Til tross for at historien tidlig forteller oss at han er kilden til Guts sin fremtidige smerte, kan vi ikke la være å smile med han, le med han, heie på han. Vi kjenner varmen i hans tilstedeværelse, og vi lar oss rive med av visjonen hans. Men jo nærmere vi kommer Eklipsen, jo mer presser den tunge, synkende følelsen seg inn i magen vår. Vi vet hva som venter, men vi vil ikke slippe han helt. Og så, på sitt mest knuste, sitt mest sørgelige, sitt mest desperate, sier han de ordene som ødelegger alt: "I sacrifice." I det øyeblikket kaster Griffith bort alt som gjør han menneskelig. Pre-Eklipse var han verken ren ondskap eller ren godhet, han var et komplekst menneske, drevet av samme følelser som du, jeg, vennene våre, familiene våre og naboene våre. Men med disse feige ordene forlater han menneskeligheten sin for alltid. Han kaster lojalitet, vennskap, kjærlighet, alt, for å klamre seg til en drøm han selv har knust. Og likevel… var alt dette bare hans skyld? Griffith ble alltid sett på som noe mer enn et menneske. Han ble forgudet, båret opp av soldater, elskere, venner, alt drevet av andres villige ofre. Han fikk et ego ikke bare fordi han ønsket det, men fordi vi ga det til ham. Vi gjorde ham til en leder, et idol, en gud. Er det da så uforståelig at han valgte å “gro vinger” og fly opp mot det slottet i himmelen vi selv hadde pekt på for ham? Kanskje var ikke Griffith født som monsteret vi ser, kanskje vi formet ham. Og så er det Guts. Guts er en av de mest tragiske og komplekse karakterene som noensinne er skrevet. Født av et hengende lik, misbrukt, hatet, voldtatt som barn. Alt han kjenner til er vold, sverdet som svinges opp og ned, om og om igjen. Han lærer aldri medfølelse, aldri kjærlighet, aldri håp. Han lever bare fordi han nekter å dø. Men så møter han Griffith, og for første gang får han en smak av fellesskap, tilhørighet, vennskap… kanskje til og med kjærlighet. Guts sitt valg om å forlate Band of the Hawk var ikke egoistisk, men dypt menneskelig. Han ville ikke lenger leve i skyggen av en annens drøm, han ville stå ved siden av Griffith som en likeverdig. Men det valget ble begynnelsen på slutten. For Griffith, som alltid hadde vært sett opp til som noe mer enn menneske, kunne ikke tåle at noen han elsket valgte å gå sin egen vei. Golden Age er derfor ikke bare en historie om svik, men om skjebne. Det er tragedien i å bli definert av andres drømmer, og tragedien i å prøve å bryte fri fra dem. Vi vet hele tiden at dette skal ende i blod og død, men vi håper likevel, naivt, at noe skal redde dem. Og det er derfor Berserk griper oss så hardt: fordi vi vet hvordan det ender, men ikke kan se bort. Vi vil følge Guts, selv inn i helvete. Vi vil se Griffith fly, selv om vingene hans drypper av blod. For i bunn og grunn er dette ikke en historie om helter og skurker, men om mennesker, og om hvordan vi, med åpne øyne, ofte selv skaper monstrene vi senere frykter. Kanskje er det den største skrekken av alle: at vi ikke bare ser bålet vi til slutt brenner i… vi er de som tente det.