The Sacrifice

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive om The Sacrifice. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal skrive i det hele tatt, ikke etter denne filmen. Alt føles for stort. For sakte. For stille. For meningsfullt og meningsløst samtidig, som å holde pusten under vann og innse at det egentlig ikke finnes noen overflate å svømme opp til. Dette var min første Tarkovsky. Ja, jeg vet det er litt bakvendt å starte med The Sacrifice og ikke med Stalker, Solaris eller noe annet filmstudenter elsker å namedroppe på fest. Men jeg ville starte med slutten. Det føltes riktig. Og det føltes...som å bli brent levende i saktefilm. Ikke fordi filmen er dårlig, tvert imot. Den er for god. For menneskelig. For naken. Den skreller deg som en løk lag for lag og etterlater deg med rødsprengte øyne og en udefinert eksistensiell hoste du ikke blir kvitt. Filmen starter med et tre. Et dødt et. Eller kanskje det bare sover. Et barn vanner det, som om håpet kan blomstre gjennom rituell, meningsløs omsorg. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg så det treet og tenkte: der står jeg. Der står vi. Alexander, hovedpersonen, har alt og ingenting. Han har et hus fullt av bøker og kunst, en familie han ikke helt vet hvordan han skal elske, og en indre uro som slår sprekker i ansiktet hans for hver scene. Når nyheten om verdens undergang kommer, ikke i form av et smell, men som en radiomelding, en slags apatisk dødsdom, går han ikke i panikk. Han går i bønn. Eller… Han går i desperasjonens versjon av en bønn. Den stille, klønete, uformulerte håpløsheten man tyr til når man endelig innser at intellektet ikke kan redde deg. Og det er det som traff meg. Ikke dommedagen i seg selv, men hvordan Tarkovsky skildrer menneskets patetiske litenhet i møte med den. Hvordan Alexander tilbyr Gud alt, ALT, hvis bare verden kan få en sjanse til. Det er noe så brutalt vakkert og så jævlig feigt med det. Som om han sier: “Ta det jeg aldri visste hvordan jeg skulle bruke uansett.” Filmen beveger seg på en vakker, men skrekkelig måte. Lange tagninger som nekter å la deg flykte. Kameraet svever, ikke som en engel, men som en ånd som ikke vet hvor den hører hjemme. Hver karakter snakker som om de har biter av ufortalte ord i halsen, og de klarer aldri helt å hoste det ut. Det er teatralsk, ja. Men ikke på den måten der du ruller med øynene. Det er teatralsk som en storm i saktefilm. Som å se et gammelt menneske gråte i stillhet. Alt er overdrevet, og alt er sant. Og den scenen. Dere som har sett filmen vet hvilken jeg mener. Når huset står i flammer. Jeg fikk ikke puste. Ikke fordi jeg var trist, men fordi jeg forsto. Forsto at det er en slags renhet i ødeleggelsen. En slags voldsom og absurd kjærlighet i å si farvel til alt du kjenner, fordi du håper det finnes noe renere, noe ekte, bak alt dette kaoset vi kaller sivilisasjon. The Sacrifice føles ikke som en film. Den føles som en siste samtale med en gud du ikke tror på lenger, men som du likevel ikke klarer å la være å håpe lytter. Det er en film for deg som stirrer for lenge på stearinlys og tenker på alle tingene du burde ha sagt. Det er en film for deg som har våknet midt på natta og kjent en merkelig skyld uten grunn. Jeg vet ikke om jeg kan anbefale den. Det føles som å anbefale å få hjertet sitt flådd av med kirurgisk presisjon og sydd sammen med tråden av egne tanker. Men jeg vet at jeg aldri vil glemme den. Og jeg vet at den gjorde meg litt mer menneske (Blade Runner reference😉), på den vonde og nødvendige måten. Tarkovsky, du er en jævel. Takk