Mirror

Som mange av mine gode venner vet, så har det å se Mirror den 23. Desember blitt en rigid tradisjon for meg. Hvert år, etter jeg har sett Love Actually med min familie, forsvinner alle - min mor, min far, og min bror, inn i natten, og gleder seg inderlig til denne julaften som følger dagen etter. Jeg forsvinner ei inn i natten, jeg forsvinner takknemlig inn i skjermen. Det har blitt mer enn kun en perfekt film; det er min egen lille refleksjon rundt året, som går parallellt med Tarkovskys refleksjon rundt livet. Denne 23. Desemberen var jeg ikke alene om min lille refleksjon. Mitt rituale ble delt med gode venner. Året 2025 har vært rikt, og jeg vil takke alle som har vært en del av det. Fra "Den Store Satantango-Dagen" til alle møter på cinemateket i Trondheim og Oslo. Fra tull og sprell til diskusjoner om fri vilje, revolusjon og semantikk. Fra "Shark Week" til Tulletirsdag. Fra kaffebesøk til Skyrim-aftener. Fra lange telefonsamtaler internasjonalt til diskusjoner om One Piece over FaceTime. Turbulente tider fører til opp- og nedturer; men jeg husker nesten kun oppturene, slik idiotisk naiv, idealistisk og positiv jeg er blitt.  Takk for året kjære, kjære venner. Takk Tarkovsky.  En selvrealisering fanget opp; en egenhet blir født, og en splittelse forekommer. Slik er nå livet, og han fanger øyeblikket med perfeksjon. Jeg blir like rørt hver gang. Jeg er ikke i evig stasis; det er ingen. Er det ikke deilig, at tiden ikke låses; at muskler ikke stivner? Sees neste år kjære Andrei, og kjære venner!