Challengers

Måtte kjøre én time i bil til en konfirmasjon som absolutt ingen i huset hadde lyst til å dra på. Så det å kaste seg bak rattet klokka 10:00 på morgenen, gretten og trøtt, for å kjøre til et sted jeg visste kom til å suge livsgleden ut av meg de neste fem timene var kanskje ikke ukens høydepunkt.  Da vi endelig kom fram, måtte vi vente i 30 minutter på maten. Og maten var jo tross alt 80% av grunnen til at jeg gadd å bli med i det hele tatt! Så der satt vi, i en hytte langt ute i gokk, omringet av ti iPad-barn som løp rundt og skreik og grein. Uten mat. Når maten endelig kom, var den mid. Altså, helt grei, men ikke verdt ventetiden. Under spisingen startet talene, og selvfølgelig måtte Farmor (som hvert eneste år) prøve å sette verdensrekord i lengde. I år ble det "bare" 22,5 minutter! Ny rekord! Den korteste talen hun noen gang har holdt. Den inkluderte bare to sanger også, så det er jo nesten som å jukse. I min konfirmasjon sto hun og sang og talte i fuckings 40 minutter, så jeg følte nesten at jeg hadde fått en eksklusiv forestilling da. Resten av familien skulle selvfølgelig også holde taler, og hver gang jeg trodde vi var ferdige, reiste det seg plutselig en ny person med fem A4-ark i hendene. Etter maten var det tid for fotoshoot. Mamma, i sitt naturlige habitat, begynte å jakte på det perfekte treet vi kunne ta familiebilde foran. Så der sto vi, i iskald vind, i 30 minutter, mens vi smilte falskt foran bjørk nummer 12. Desserten. Den kom til slutt. Og den var heldigvis også ganske mid, så jeg slapp å føle at jeg hadde gått glipp av noe. Alt i alt: en 3/10 dag. Glemte å nevne at det var fetteren min sin konfirmasjon, så omtrent 70% av menneskene der var totalt ukjente for meg. Når jeg endelig kom hjem, måtte jeg gjøre noe jeg visste kom til å oppmuntre meg, så jeg satte på Challengers. Nå sitter jeg klar for dagens andre film, for humøret er fortsatt ikke helt på topp.