Over the Garden Wall

Hvordan ser du for deg høsten? 
Er det temperaturen som sakte synker, helt til frosten legger seg som et stille teppe over bakken? Er det de oransje bladene som løsner og danser mot jorden i et siste øyeblikk av prakt? Er det lukten av vedfyring, den første varme koppen kakao, eller kanskje lyden av regn mot vinduet?
For meg er det én ting jeg forbinder med høsten mer enn noe annet, Over the Garden Wall. Det er noe veldig trygt med å se på Over the Garden Wall. Gjennom årene har denne serien utviklet seg til å bli en slags tradisjon, på linje med jul og nyttår. Når høsten kommer, er det tid for den årlige OTGW watchen. Men det handler ikke bare om tradisjonen i seg selv. Hver høst er jeg på et nytt sted i livet mitt, jeg er et annet menneske enn han jeg var forrige høst, og høsten før det. Likevel er det noe utrolig behagelig ved å kunne vende tilbake til noe som er mitt eget, min egen lille tradisjon som jeg feirer alene. Det minner meg om at selv om jeg stadig forandrer meg, både som person og i livssituasjon, er jeg i bunn og grunn den samme tolv år gamle gutten som en rolig høstkveld satte seg foran TV-en og oppdaget det som skulle bli årets mest etterlengtede tradisjon. Men hva er det som gjør Over the Garden Wall så ufattelig bra at det endte opp som et av årets høydepunkter? På papiret er dette historien om to brødre som har gått seg bort dypt inne i en skog ved navnet «The Unknown». De møter en fugl som heter Beatrice og forsøker å finne veien hjem. Underveis støter de på absurde og uforglemmelige karakterer, alt fra en mystisk «woodsman» til syngende frosker og gresskarfolk som danser. Serien balanserer en mørk, men merkelig komfortabel estetikk, en følelse av folkeeventyr, men gjennom et blekt og skummelt filter. Men midt i mørket finnes det alltid lys. Lys i menneskene de møter, lys i håpet om morgendagen, lys i lengselen etter å finne veien hjem. Over the Garden Wall blir ofte omtalt som en moderne gjenfortelling av Den guddommelige komedie, og parallellene er mange. Dante gikk seg vill i en skog, akkurat som Wirt og Greg. Der Dante hadde Vergil, har brødrene Beatrice (noe som også er en referanse til Dante). «The Unknown» kan sees på som deres purgatorium, deres sted mellom liv og død, mellom håp og fortvilelse. Men Over the Garden Wall er langt mer enn en gjenfortelling. Den er sin egen, enestående fortelling om livet, og om det å tørre å møte verden. Den handler om å leve, virkelig leve, å stå i mørket og fortsette å gå, selv når veien virker tapt. For meg er ikke Over the Garden Wall bare en serie. Det er en påminnelse, en påminnelse om at det vonde og forvirrende er midlertidig, at håpløshet går over, og at man ikke må gi opp i møte med tap. Og det fletter seg så naturlig inn i høsten, denne årstiden som selv er en påminnelse om forandring og forgjengelighet, men også om varme, trygghet og gjenfødelse. For i kjernen av Over the Garden Wall ligger konflikt. Å skape, å leve, å være menneske, alt handler om å vandre gjennom det ukjente. Det er så mange what ifs, så mange faktorer vi ikke kan kontrollere. Så mye som kan gå galt, så mye som ikke blir som vi hadde tenkt. Men likevel fortsetter vi. For uansett hva som skjer, kommer vinteren til slutt. Og den kan være vakker, akkurat som høsten. Når den siste rulleteksten går, føles det alltid som om høsten virkelig har begynt. Og hver gang jeg ser den, forstår jeg litt mer, om serien, om høsten, og om meg selv.