Ozu’s most outwardly brutal film, of what I’ve seen. That brutality culminates in a conclusion I essentially find dissatisfactory.

Formulaically, we have a husband, Shuichi, and wife, Tokiko, who have both gone through hardships, reuniting after the war, and trying to reconcile. While Shuichi is away, their son becomes severely ill. Tokiko is without the ability to pay for the medical bills. Thus, she is forced to prostitute herself for a night to pay.

In Ozu fashion, characters are inclined toward transparency, thus Tokiko admits her doings to her husband almost immediately upon his return. He is then plagued by this revelation. Where this movie breaks from most Ozu works is Shuichi’s manifestations of violence toward Tokiko.

Ozu’s misstep is his distribution of power dynamics and autonomy among Shuichi and Tokiko. Upon Shuichi’s return, Tokiko’s autonomy is all but eliminated. This isn’t inherently a problem, but Ozu doesn’t give Tokiko anything to offset this imbalance. She is simply an object of suffering. Tokiko’s friend, Akiko, visits her one day and laments Tokiko’s actions. The best the narrative does to bolster autonomy is when Akiko admits she couldn’t help Tokiko but she could at least cry with her.

The final 10 minutes or so, which includes one of, if not the, most violent moments in Ozu’s oeuvre enshrines this power imbalance. Tokiko is pushed down the stairs, which might be the most brutal stair fall I have seen in film. While Shuichi goes through his own self-revelation offscreen, Tokiko is left at the bottom of the stairs in all her shame and tragedy. The camera then spends all its time with Tokiko as she struggles to even get up from her fall. Her leg looks broken. Ozu doesn’t stop the cruelty there. Tokiko’s landlady finds her on the ground, forcing Tokiko to make up a story about falling, herself. More shame.

Most painful, Ozu makes Tokiko limp up the stairs, back to Shuichi. It is a long and anguished shot. Once back upstairs, Shuichi and Tokiko re-confront one another. Shuichi has apparently gone through a transformation which allows him to forgive Tokiko. The narrative ends with Tokiko clutching Shuichi’s legs as he decides to forgive Tokiko. Even at the end, not only is the power imbalance not reconciled, it is reinforced.

There is something so ugly about having witnessed this entire sequence of Shuichi cruelly pushing Tokiko down the stairs, even if accidental, only to have Tokiko crawl back and still be considered the wrongdoer. Thematically, I think this cements a toxic imbalance between genders, affirming the male’s right to violence and prerogative place of judgement. The woman is less redeemed and more exclusively forgiven. Consequently, the woman feels deprived of autonomy, undermining the impact of the film at large.

Ozu’s most outwardly brutal film, of what I’ve seen. That brutality culminates in a conclusion I essentially find dissatisfactory.

Formulaically, we have a husband, Shuichi, and wife, Tokiko, who have both gone through hardships, reuniting after the war, and trying to reconcile. While Shuichi is away, their son becomes severely ill. Tokiko is without the ability to pay for the medical bills. Thus, she is forced to prostitute herself for a night to pay.

In Ozu fashion, characters are inclined toward transparency, thus Tokiko admits her doings to her husband almost immediately upon his return. He is then plagued by this revelation. Where this movie breaks from most Ozu works is Shuichi’s manifestations of violence toward Tokiko.

Ozu’s misstep is his distribution of power dynamics and autonomy among Shuichi and Tokiko. Upon Shuichi’s return, Tokiko’s autonomy is all but eliminated. This isn’t inherently a problem, but Ozu doesn’t give Tokiko anything to offset this imbalance. She is simply an object of suffering. Tokiko’s friend, Akiko, visits her one day and laments Tokiko’s actions. The best the narrative does to bolster autonomy is when Akiko admits she couldn’t help Tokiko but she could at least cry with her.

The final 10 minutes or so, which includes one of, if not the, most violent moments in Ozu’s oeuvre enshrines this power imbalance. Tokiko is pushed down the stairs, which might be the most brutal stair fall I have seen in film. While Shuichi goes through his own self-revelation offscreen, Tokiko is left at the bottom of the stairs in all her shame and tragedy. The camera then spends all its time with Tokiko as she struggles to even get up from her fall. Her leg looks broken. Ozu doesn’t stop the cruelty there. Tokiko’s landlady finds her on the ground, forcing Tokiko to make up a story about falling, herself. More shame.

Most painful, Ozu makes Tokiko limp up the stairs, back to Shuichi. It is a long and anguished shot. Once back upstairs, Shuichi and Tokiko re-confront one another. Shuichi has apparently gone through a transformation which allows him to forgive Tokiko. The narrative ends with Tokiko clutching Shuichi’s legs as he decides to forgive Tokiko. Even at the end, not only is the power imbalance not reconciled, it is reinforced.

There is something so ugly about having witnessed this entire sequence of Shuichi cruelly pushing Tokiko down the stairs, even if accidental, only to have Tokiko crawl back and still be considered the wrongdoer. Thematically, I think this cements a toxic imbalance between genders, affirming the male’s right to violence and prerogative place of judgement. The woman is less redeemed and more exclusively forgiven. Consequently, the woman feels deprived of autonomy, undermining the impact of the film at large.

si ma allora ditelo che volete farmi piangere

si ma allora ditelo che volete farmi piangere

Det er tre (3) ting jeg har lært av BFI sin "Three Films by Yasujirō Ozu" samling, mine venner... de er som følger...!

1. Utrolig vakkert restaurert er de alle!
2. Ozu sitt fokus på tematikken som skinner gjennom, er ei direkte, å se ringvirkninger er kanskje til og med et mer effektivt alternativ... mine venner!
3. Jeg liker Ozu veldig godt

For å utdype på punkt nummer to (2), så omhandler dette hovedsakelig to (2) av filmene hans, grunnet at de er ferskt i mitt minne... mine venner! Det er denne filmen jeg nå skriver om, og Record of a Tenement Gentleman. Krig suger, selvsagt suger det for soldater, men å se hvordan det omsider påvirker livene til sivile, og grusomhetene som følger dem, selv etter det er over er utrolig effektivt... min bred-observerense venn! Jeg må også si, jeg klarer ei å ikke tenke på Street of Shame av Mizoguchi når jeg ser denne... huff... men jeg har alt skrevet nok om det, mine venner... så en analyse av prostitusjon får dere ei her... min venn i verdens eldste yrke...!

For å faktisk snakke om filmen da! Det skal sies... mitt sinn var desverre okkupert da jeg satt den på (DUMT VALG!) MEN! Ozu er en mester... han grep mitt fokus kvikt! Det hjelper også meget at dette virker som en overgang til mer familiært område når det kommer til Ozu... mine venner! Fortsatt litt å gå på, men jeg skal ei holde det mot filmen, den er fortsatt fenomenal, ville bare bemerke at den klassiske Ozu-dialogen begynner å ta form... på en merkelig måte både statisk og dynamisk på samme tid...! Min paradoksale venn!

Evig empatisk er den selvsagt, det er Ozu vi snakker om her; likevel hans mørkeste! Det har nok vært nok snakk om filmens fokus på maskulinitet, så jeg har ei nye observasjoner å komme med, Matt gjorde en bedre jobb en jeg kan!

For å faktisk si noe! Å ikke bare bable! Så er Shuichi sitt møte på bordellet, og etter, helt fenomenalt; han er ei tilgitt for sine handlinger, og det går tilbake til ideene om maskulinitet som utforskes her, men så utrolig empatisk Ozu er!? Min følende venn! Du ser en forståelse vokse frem på denne mannens ansikt, denne virkeligheten er nå klar for han, uansett hvor vanskelig den er å faktisk begripe og akseptere... min venn i benektelse... dette var mitt !nest! favoritt øyeblikk, nå... mitt favoritt... mine venner glade i punktum.!

SLUTTEN... den slutten! WOWSERS! Håp, til takknemlighet, til usikkerhet, til frykt, og til høyere makter...! ALT! Med kun hender, herremin..!

Du klippet mitt kinn
Og jeg lider evig
Du ville bare
Kysse meg mer

Det var Ozu for uka... kanskje...! Mine venner!

#TankensÅr #ÆrlighetensÅr #SeKlart #TjueTjueFire #BluRay #OzuBozu #Prostitusjon #MaleRage #Bordell #Markus #Swag

Det er tre (3) ting jeg har lært av BFI sin "Three Films by Yasujirō Ozu" samling, mine venner... de er som følger...!

1. Utrolig vakkert restaurert er de alle!
2. Ozu sitt fokus på tematikken som skinner gjennom, er ei direkte, å se ringvirkninger er kanskje til og med et mer effektivt alternativ... mine venner!
3. Jeg liker Ozu veldig godt

For å utdype på punkt nummer to (2), så omhandler dette hovedsakelig to (2) av filmene hans, grunnet at de er ferskt i mitt minne... mine venner! Det er denne filmen jeg nå skriver om, og Record of a Tenement Gentleman. Krig suger, selvsagt suger det for soldater, men å se hvordan det omsider påvirker livene til sivile, og grusomhetene som følger dem, selv etter det er over er utrolig effektivt... min bred-observerense venn! Jeg må også si, jeg klarer ei å ikke tenke på Street of Shame av Mizoguchi når jeg ser denne... huff... men jeg har alt skrevet nok om det, mine venner... så en analyse av prostitusjon får dere ei her... min venn i verdens eldste yrke...!

For å faktisk snakke om filmen da! Det skal sies... mitt sinn var desverre okkupert da jeg satt den på (DUMT VALG!) MEN! Ozu er en mester... han grep mitt fokus kvikt! Det hjelper også meget at dette virker som en overgang til mer familiært område når det kommer til Ozu... mine venner! Fortsatt litt å gå på, men jeg skal ei holde det mot filmen, den er fortsatt fenomenal, ville bare bemerke at den klassiske Ozu-dialogen begynner å ta form... på en merkelig måte både statisk og dynamisk på samme tid...! Min paradoksale venn!

Evig empatisk er den selvsagt, det er Ozu vi snakker om her; likevel hans mørkeste! Det har nok vært nok snakk om filmens fokus på maskulinitet, så jeg har ei nye observasjoner å komme med, Matt gjorde en bedre jobb en jeg kan!

For å faktisk si noe! Å ikke bare bable! Så er Shuichi sitt møte på bordellet, og etter, helt fenomenalt; han er ei tilgitt for sine handlinger, og det går tilbake til ideene om maskulinitet som utforskes her, men så utrolig empatisk Ozu er!? Min følende venn! Du ser en forståelse vokse frem på denne mannens ansikt, denne virkeligheten er nå klar for han, uansett hvor vanskelig den er å faktisk begripe og akseptere... min venn i benektelse... dette var mitt !nest! favoritt øyeblikk, nå... mitt favoritt... mine venner glade i punktum.!

SLUTTEN... den slutten! WOWSERS! Håp, til takknemlighet, til usikkerhet, til frykt, og til høyere makter...! ALT! Med kun hender, herremin..!

Du klippet mitt kinn
Og jeg lider evig
Du ville bare
Kysse meg mer

Det var Ozu for uka... kanskje...! Mine venner!

#TankensÅr #ÆrlighetensÅr #SeKlart #TjueTjueFire #BluRay #OzuBozu #Prostitusjon #MaleRage #Bordell #Markus #Swag

Yasujirō Ozu’s depressing ass slice of life approach to filmmaking is extraordinarily well done as always. The cinematography is superb as well and so visually striking for its time. While this is not as good as the other entries I’ve seen - it’s still a really well made movie with a great plot. I guess my main issue is that it feels a lot longer than what it is and I wasn’t completely immersed as I usually am.

Overall,
Really good but definitely not his strongest movie as I think the pacing isn’t as good as his other movies (so far). A really high 3.5/5 from me. 

Yasujirō Ozu’s depressing ass slice of life approach to filmmaking is extraordinarily well done as always. The cinematography is superb as well and so visually striking for its time. While this is not as good as the other entries I’ve seen - it’s still a really well made movie with a great plot. I guess my main issue is that it feels a lot longer than what it is and I wasn’t completely immersed as I usually am.

Overall,
Really good but definitely not his strongest movie as I think the pacing isn’t as good as his other movies (so far). A really high 3.5/5 from me.